Fremtidstanker og fagfellesskap

Kartlegging av status på scenekunstfeltet

I januar sendte Scenekunstbruket ut en ny spørreundersøkelse til scenekunstnere som jobber med barn og unge. Denne gangen ville vi høre hvordan kunstnernes virkelighet og aktivitet har blitt preget av året som har vært. Hvordan ser de på fremtiden og eget kunstnerskap? Svært mange av de som svarte etterlyser møteplasser for fagfellesskapet og behov for å opprettholde nettverksmuligheter og infrastruktur på feltet. Dette vil vi ta tak i, og etablerer nettverksgrupper for scenekunstnere for deling av erfaringer og støtte.  

Undersøkelsen er den tredje kartleggingen Scenekunstbruket har hatt under koronapandemien. Informasjonen herfra og fra annen kontakt med kunstfeltet vil bli brukt som bakgrunn til å tale feltets sak, og til å igangsette andre aktiviteter for å møte scenekunstnernes behov fremover. Her er noen av svarene fra kartleggingen. 

Risikovillighet 

Vi stilte spørsmålet: Har pandemien endret hvor mye risiko du er villig til å ta med prosjekter? F.eks. kunstnerisk, økonomisk? I så fall, hvordan, og hvorfor tror du det har endret seg? 

Jevnt over ser vi at kunstnere ikke har endret risikovilje til utvikling av kunsten. Her er det også noen som ser nye muligheter. De fleste har utviklet et praktisk forhold til situasjonen, der kunstnerisk utvikling og risiko fremdeles er viktig, men hvor den kunstneriske praksisen har endret seg ut fra hva som er mulig og hvordan forestillingen kan leve over tid – med og uten restriksjoner. Svarene varierer også fordi kompaniene er organisert på ulike vis, hadde ulik grad av turnéer planlagt for 2020, samt ulike forutsetninger for å få kompensasjon:

“Ikke økonomisk, det er alltid en risiko å ta høyde for. Kunstnerisk er det en vanskelig vurdering i hvilken grad man skal “koronatilpasse” prosjekter som skjer langt fram i tid. Og usikkerhet omkring hvordan hvorvidt man velger å gjøre det eller ei, påvirker muligheten for å motta bevilgninger til nye prosjekter.“

“Har alltid tatt risk (…) Å lage prosjekter bør alltid være risikofylt, det ligger i det å skape kunst, så Covid 19 har ikke endret mine tanker om det. Men rammene rundt har blitt mye mer usikre og det gjør at det krever mer motivasjon fra min side og starte nye prosjekt.” 

“Situasjonen har styrket et allerede eksisterende ønske om å utvide og tenke nytt om hva et scenerom kan være og hvordan man som scenekunstner forholder seg til publikum. Hvilken rolle har de i opplevelsen de er en del av?” 

“Velger alltid kunst, mye risiko og lite lønn over alt annet. Men jeg har blitt nøye med kontrakter.” 

“Risikoviljen er ikke blitt mindre, men vi er blitt vant til å legge planer med mange forbehold. Uvissheten gjør at alt tar litt lengre tid.” 

Flere sier imidlertid at situasjonen har endret deres risikovillighet. Mye av dette er koblet opp mot den økonomiske situasjonen:  

“Det handler ikke om risiko, men at det har blitt vanskeligere å arrangere da man er så avhengig av at finansiell støtte er på plass fra start.” 

“Ja, både økonomisk og kunstnerisk. Digitale forestillinger er et risikoprosjekt hva gjelder økonomi. Det er uvant å ikke vite hvilke inntektsmuligheter som eksisterer og hvor villig publikum er til å betale for digitalt innhold.”  

“Man vet ikke hvor lenge situasjon blir slik den er idag. Det er viktig å fortsette å jobbe, å være kreativ og viktig å sette i gang prosjekter selv om økonomiske rammer er ikke på plass. Det er ikke uvanlig å ta økonomiske risiko, men det er mer skummelt å gjør det i dag, når man ikke vet hva framtiden vil bli.” 

Digitale muligheter 

Hvordan kunstnerne har forholdt seg til digitale formidlingsmetoder er varierende – for noen har det gitt ny giv og vil prege kunstnerskapene fremover, andre har blitt klare på at de ikke skal jobbe slik igjen:

“Jeg er ganske sikker på at jeg vil fortsette å drive med teater, og tilsvarende sikker på at å jobbe digitalt ikke ligger for meg. Det medfører en del usikkerhet så klart.”  

“Nødvendig å øke digital kompetanse. Samtidig blir det enda tydeligere hvor viktig det kollektive og interaktive er for scenekunstarbeidet.” 

“For min del har nedstengningen for alvor vist hvor viktig det fysiske møtet for scenekunsten er. Det digitale kan til en viss grad være et supplement, men det er åpenbart at noe går tapt for publikum og for oss som presenterer forestillingen. Ved den første nedstengningen våren 2020 var det viktig og naturlig å være til stede digitalt. Dette trykket opplever vi at har avtatt gjennom 2020 og for 2021 vil vi prioritere fysiske møter. Det digitale vil i større grad være et supplement.”  

Tanker om fremtiden 

Pandemien har hatt innvirkning på kunstnernes tanker om eget kunstnerskap og fremtiden.  

Vi stilte spørsmålet: Med utgangspunkt i erfaringene etter nedstengningen i 2020. Hva slags tanker har du om kunstnerskapet ditt og arbeidet videre gjennom 2021 og framover? Svarene viser at situasjonen har tvunget frem en kreativitet hos flere når det gjelder samarbeid og formidling. Der noen ser muligheter og holder på et positivt syn på fremtiden ser vi også at hverdagen er preget av usikkerhet og motløshet hos flere, og noen går så langt som å revurdere yrket som kunstner: 

“Det setter spørsmålstegn ved helt fundamentale og grunnleggende prinsipper for meg. Hvorfor scenekunst i det hele tatt. Trengs jeg / vi? Har det noe verdi det jeg gjør? Hvor mye er jeg “verdt” som arbeidskraft i Norge og som medborger.”  

“(…) pandemien har gjort meg veldig uinspirert og umotivert og tanker om å “legge opp” som scenekunstutøver og bli noe annet er mere til stede enn før. Løs plan om å studere for å bli noe annet fra høsten 2022.” 

“Som kompani kommer vi til å fortsette å arbeide med vår kunst. Vi har likevel måttet søke annet arbeid som gir økonomisk gevinst frem til situasjonen endrer seg. Med annen jobb og mindre tid til ulønnet administrativt arbeid for eget kompani har fokuset på kompaniet den siste perioden vært langt mindre enn tidligere.” 

“Vi er bekymret for økonomi, men selvsagt mer bekymret for at vi mister verdifull praksis.” 

 
“Vi føler at ting har blitt satt på vent og at vi har mista mye tid i en viktig periode i kunstnerskapet og i livet. Planen var å produsere mye i denne perioden som skulle legge et grunnlag for en høyere inntekt og fast ansettelse i eget kompani. Målet er å få lån til bolig, alt det må vente litt lengre nå.” 

“Jeg tenker at jeg kanskje må finne på noe annet snart.” 

Andre ser mer lyst på fremtiden og egne prosjekter, men flere er bekymret for scenekunstfeltet, infrastrukturen og samarbeidsmuligheter. Hva skjer med nettverket, kompetansen, og hva gjør mange avlyste forestillinger for aktivitet videre? 

“Jeg er spent på hva covid19-nedstengningen får for konsekvenser framover. Jeg opplever at situasjonen har gjort meg motløs og at det er tyngre å motivere seg for å skape nye prosjekter helt på egenhånd. Det er også vanskelig å få solgt forestillinger og mye er avlyst.” 

“Håper bare å holde hodet over vannet til det er mulig å bygge nettverk (…) igjen.” 

“Imens jeg venter til 2022 og (…) festivaler, har situasjonen fått meg til å rette blikket mot det som er nær meg. Jeg er i gang med nye prosjekter og samarbeid med lokale aktører. Prosjekter som kan tilpasse restriksjoner, har “kanskje” bedre sjans å overleve og forhåpentligvis vil få mulighet å utvikle seg senere. Selv om situasjon er krevende og veldig uroligende, ser jeg det også som positiv utfordringer i mitt kunstnerskap.” 

“Jeg har tidligere tenkt at teater ikke er viktig. Nå tenker jeg at det er det.” 

“Veldig usikker på hvordan det vil påvirke arbeidet over lengre tid, men tror som sagt at det blir en opphopning for alle i det frie feltet som vi få store ringvirkninger.” 

“At vi konstant må tilpasse oss nye formater, og at kunstnere lett kan falle igjennom når samfunnet møter utfordringer. At vi må arbeide enda mer lokalt, og utforske hvordan vi kan ta kunsten mer ut der folk bor. Samt at en egentlig bare står sterkt dersom en har tilgang på infrastruktur som øvingslokaler etc, som en også vil ha nøkler til når folk stenger dørene.” 

“(…) jeg tror vi må fokusere MYE på å få en del publikum tilbake på åpne arrangement.” 

Ønske om fellesskap 

Det er stor variasjon i hvordan de ulike kunstnerne og kompaniene har håndtert det siste året. Forutsetningene varierer, både med kunstform, organisasjonsform og hvor i landet man er lokalisert. Vi spurte derfor også om hvilke behov som fantes, og hva vi kan gjøre for å bidra. Som forventet er produksjonsmuligheter, co-produksjonsmuligheter og visnings- og øvingslokaler gjennomgående ønsket:

“Produksjonsmidler er selvsagt alltid det vesentligste, men alle ressurser som faglig veiledning, lokaler og co-produksjonskrefter er mer verdt enn sin vekt i gull. Alt som letter muligheten for å skape innenfor uansett trange rammer.” 

En ting som svært mange respondenter nevner er manglende fellesskapsfølelse og behovet for faglige og sosiale møteplasser. Nettverksmuligheter, mentormuligheter, og arenaer for å møte nye mennesker eller drodle nye ideer:

“(…) i en tid hvor vi er så isolerte, kan Scenekunstbruket være en samlende faktor og en måte å føle tilhørighet på, både til feltet, men også til sitt virke som scenekunster” 

“Det hadde vært fint med faglige møter/arrangementer for å høre hvordan andre løser f.eks. smittevern i møte med barn og unge. Har noen erfaringer fra DKS f.eks. som kan være nyttig for andre å ta med seg? Kontrakter, vederlag ved digitale produksjoner osv.” 

“(…) jeg opplever både selv og hos andre behov for støtte fra feltet, og en opplevelse av at vi som frie scenekunstnere står sammen i det her og kan hjelpe hverandre gjennom pandemien.”  

“Mange arbeider alene. Det er veldig utfordrende i disse tider. Behov for fellesskap er stort. Både faglige og sosiale. Kanskje vi trenger hjelp til å legge til rette for dette. Akkurat hvordan det skulle foregå er jeg litt usikker på. (…) problemet med pandemien er at mange blir mer introverte og at barrieren for å søke andre blir større.” 

For Scenekunstbruket har disse kartleggingene gjennom det siste året gitt oss god innsikt i hvilke behov som etterspørres fra scenekunstfeltet. Derfor tar vi nå helt konkret tak i dette og oppretter nettverksgrupper for scenekunstnere og aktører som jobber med scenekunst for barn og ungdom. Dette skal være et lavterskeltilbud som vil ha møte cirka én gang i måneden. Møtene blir på Zoom slik at kunstnere fra hele landet kan bli med, og her blir det mulighet for å snakke sammen om utfordringer, drodle idéer, dele erfaringer og få faglig innhold.

Les mer om gruppene og meld deg på her:

Scenekunstbruket etablerer nettverksgruppe

Foto: Evan Dennis on Unsplash